Mitt liv i bilder

Veska har tagget meg, og denne var ganske morsom...

Hva er du flink til?



Hva drømmer du om?




Hvem drømmer du om å kline med?



Hva er det beste med hjemstedet ditt?




Hva ville du gjort hvis du var statsminister for en dag?




Hva er du mest redd for?



Hvem skulle spilt deg i filmen om ditt liv?



Hvilket yrke ønsker du deg?



Hva ville du sunget på Idol-audition?


Hva ellers?

Hvorfor er ikke du kjendis egentlig?



Hvem tagger du?

Lin - og på oppfordring:
Delirium! Enjoy :)

Vær så snill å fortell meg at jeg ikke er den eneste som ikke klarer å gjøre en dritt selv om jeg har 20 deadliner på en gang?

Bill.mrk, stirrer desperat på tomt word-dokument.

Lost in tv?

som Håndveska snakket om forleden, så har også jeg sluttet å se på tv. Det har ikke engang vært et bevisst valg, for jeg har jo tross alt studert det enkelte elsker å kalle hjernedød populærkultur, og hatt såpeoperaer, reality og trash-tv som fordypningsemner (om enn ispedd en solid dose akademia også, bare så det er sagt). Jeg hører ikke til blant de mange som mener at tv er roten til alt ondt. Tvert imot har jeg kost meg med både Home and Away, Hotell Cæsar, America's next top model og fåglarna vet hva annet søppel i mange år.

Greia nå er imidlertid at det rett og slett ikke er noe å se på. Rent bortsett fra House MD en gang i uken (onsdag)!

Samt et faktisk bevisst valg om å gjøre min stue - så langt det lar seg gjøre - til negativitetsfri sone. Alt for ofte har vi sittet limt fast i sofaen, med Holmgang/Redaksjon 21 (eller hva det heter nå)/Tabloid som "underholdning", og hisset oss opp over problemstillinger som selv ikke med den beste vilje kan sies å være annet enn rent hypotetiske. Og "undersøkelsene" som alle vet ikke er representative (for hadde de vært det, hadde regjeringssammensetningen her i landet vært temmelig annerledes, for å si det sånn).

For ikke å snakke om alle de gangene vi har irritert oss grønne over Migrapolis (don't get me started).

Slike programmer har rett og slett skapt unødvendig negativitets-stress. Jeg sier ikke at man ikke skal engasjere seg. Men ikke i alt, og for enhver pris.

Det er faktisk deilig å ikke ha all mulig irriterende tull i bevisstheten/stua hele tiden. Det verste er at etter at min eneste (!) nyhetsleverandør ble NRK Alltid Nyheter på vei til og fra jobb, og fra klokkeradioen før jeg sovner, samt en og annen avis i ny og ne, føler jeg fremdeles at jeg har like god oversikt over samfunnsdebatten. Uten TV. Nesten: House får holde.

Og - så klart - Sex & the city. På dvd.

Bitch. BITCH! ARGH. Dumme ku. Bitch. Så forfriskende deilig å si det høyt. BIIIIIIIIIIIIIIIIITCH!!!

ah. Hva annet har man blogg for?

Si meg, var jeg gal?

Det er godt man blir eldre
I går var jeg på franskkurs. Boken jeg bruker til skrivebok, er en gammel notatbok som jeg etablerte på starten av min karriere som yrkesaktiv - dvs rett etter at mine første måneder som praktikant i kringkastingen var avsegstyrt, og jeg hadde entret frilansernes mindre glamorøse rekker.
Så i grunnen er det forståelig at jeg var en smule paranoid - ikke visste jeg da boken ble innkjøpt at jeg skulle gå det mest travle året i mitt liv i møte.

Men hildrande du. På første side har jeg, i god, gammel Bridget Jones-stil, satt i gang med Dagbok og Nyttårsforsetter. "Jeg trenger konkrete forsetter, ellers renner de bare ut i sanden," sto det. Og videre, en opplisting over alt jeg skulle prestere.

Spinning to ganger i uka (jeg HATER spinning!?), yoga en gang i uka (det tok det to år før jeg fikk gjennomført), drikke tre liter vann om dagen, pitche en sak HVER DAG til nrk, pitche en sak HVER UKE til noe annet enn nrk, holde kontakt med alle redaktører i hele landet, gå på regnskapskurs, gå på tur alle dagene jeg ikke fikk trent, lage solide middager hver dag... listen var virkelig endeløs og ble fulgt opp med en minst like ambisiøs oversikt over samtlige redaktører i samtlige glossy magasiner med tilhørende epostadresser; en laaaang liste over forslag til saker... som jeg selvsagt aldri fikk gjort noe med, fordi jeg holdt på å jobbe hodet av meg i nrk og på kiwi og som aerobicsinstruktør - 70 timer i uka var ikke sjelden.

Det som var litt hyggelig var at jeg storøyd leste igjennom den (helt til fransklæreren vekket meg tilbake til virkeligheten), og ristet på hodet over mitt ungdommelige overmot og ufornuft. Noe har man da lært. Som at det faktisk er lov å ligge helt i ro.

Og i min nåværende, vaggende tilstand er jeg faktisk i ferd med å lære seg at det er lov å gå langsomt også.

Det er en revolusjonerende oppdagelse. Og noe jeg helt sikkert har ekstremt godt av. Selv om det går langsomt...

Da gjør det ikke noe om det regner:
Lange samtaler som ikke tar hensyn til klokka.
Skjønn enighet om hva som er viktigst i livet.
Biblioteket, skillingsbolle og brostein.
Deilige mage-spark.
Bachs fiolinpartitaer med Hillary Hahn.
Vannmelon, chai-te og god, gammeldags brødskive.
Stille inne, rolig ute.
Et ulest nummer av Elle USA.

Det kan bare regne så mye det orker.

Nå må jeg sette meg inn i fotballproblematikk før det bærer på kamp. Hyggelig med litt vip-treatment en gang hvert jubelår... Selv om jeg måtte spørre broren min hvor Odd kommer fra. Men det har jeg selvfølgelig ingen intensjon om å røpe under selve kampen.

Call of the search...

No more finn.no/eiendom på denne jenta. I alle fall ikke på en god stund!
"Sjarmerende, modernisert enebolig" sto det i annonsen. Og mer skulle det ikke til. Til prisantydning, noe vi aldri hadde trodd (og derfor nesten lot være å dra på visningen). 4 soverom, hage, terrasse, masse venninner i gangavstand, 2 minutter til sjøen, 10 til sentrum, 1 til butikken... og det beste av alt: Stakittgjerde!!!

Nå har vi to måneder på oss på å krangle på Ikea før overtakelse. Ah.